Espen og Idas reiseblogg

Ja, nå er vi her igjen, Kambodsja har ikke verdens beste internettforbindelse så det var greiere å skrive igjen nå som vi har kommet til Bangkok.

Bussturen fra Saigon gikk greit den, men startet veldig tidlig på morgenen. Bussen var som alle andre busser, men ingen bakdør så hvis vi da skulle ha behov for å komme oss ut raskt så kunne ikke det la seg så lett gjøre. Vi ferget over på en liten elv med en sånn biltram greie. Da tenkte vi på mamma som sa før vi reiste at vi måtte være forsiktig med båter, ettersom de visstnok fylles til randen og av og til synker. Da vi i tillegg så at nødhammeren til vinduene var så absolutt fraværende, foldet vi våre hender små og håpet på det beste. Det slår meg stadig at jeg blir mer og mer lik mamma Men det gikk jo så fint, helt til vi kom over på andre siden og vi fikk litt sjokk.

Vi sto på fergeleiet og ventet en liten stund før vi kjørte, da kom det både barn og voksne som skulle selge oss alle mulige typer mat. Alle mulige typer betyr, ananas, hardkokte egg, friterte kakkerlakker, rare små skjell, glasserte ender og stekte edderkopper. Det er ved edderkoppene jeg får litt problemer, men de var jo døde og ingen på bussen vår kjøpte noe så det var jo bare å lukke øynene. De spiser altså kakkerlakker og edderkopper som vi spiser pommes frites!

Det gikk fint i grenseovergangen også, litt snodig system, for man må ha en stopp med sjekking av baggasje ut av Vietnam og stempel i passet så klart. Så inn på bussen, kjøre 100meter og ut igjen for sjekk inn i Kambodsja. Gi passet til mannen og betal 25 dollar per pers. også venting. Vi trodde jo at vi skulle vente på grenseovergangen så klart, men bussmannen vinket oss inn på bussen så begynte vi å kjøre. Hmm, noen på bussen hadde nemlig fått passene sine, men ikke vi siden vi måtte ha visum. Litt stressa for at de tenkte at de skulle kjøre fra passene våre, men vi skulle bare på en rar resturant og vente der og spise (vi spiste ikke). Litt noja for at det er kakkerlakker og edderkopper i alt de spiser. Men jammen fikk vi passene igjen og vi kunne fortsette og nyte bussturen, (les; sove)

Så kom vi til Phnom Penh, vi rakk til og med den andre bussen til Siem Riep helt fint og dro videre etter noen få minutter med strekk på beina. Det var jo en liten stopp etter en stund på et marked langs veien. Vi gikk ut for å strekke på legemet da vi ble riktig så omsvermet av små jentunger som skulle selge oss igjen alt mulig spisende og i mine øyne ikke spisende ( kambodjanere og jeg er åpenbart uenige på området) Det blir litt mye lissom når seks niåringer står og hopper og skriker; ‘buy pinapple sista’ ‘ money go to school’ ‘ want cold water?’ Man kan jo bli gal av langt mindre så vi krøyp inn på bussen igjen.

Så vettu, så skjedde det store. Det kom ei lita ei og tulla med de som gikk inn på bussen etter shoppinga og sa; ‘ ahh… spider.. spider…’ og smilte og lo. Ho hadde da en edderkopp i hånda som vi trodde var en gummileke. I ettertid kan man jo lure på hvorfor vi trodde det til å begynne med for de har ikke stort med moderne leker. ‘I’ll fry it for you’ sa ho flere ganger og når denne edderkoppen i hekto klassen begynte å røre på seg ble jeg passelig stiv i blikket. Det var en diger, hårete og feit tarantella som ho tydeligvis hadde som bestekompis. Man skal ikke tulle med folk som er redde og det var jammen flaks for ho at ho sto 2 meter unna. Hadde ho kommet 4cm nærmere så hadde ho antagelig fått en joggesko eller noe annet lett tilgjengelig i panna. Espen kjenner meg jo og gjorde sitt beste for at jeg ikke skulle svime av eller gjøre noen man antagelig kan bli fengslet for. Hvem er det som flyr rundt med tarantellaer på seg da? og den lille jenta? en annen ting er jo at de spiser galskapen også, jøsses. Møtet med Kambodsja ble litt mer redselsfullt enn forventet.

Når vi kom til Siem Riep fant vi fort et gjestehus vi kunne tenke oss å bo på, men de var desverre fullbooket. Mannen som drev gjestehuset hadde også nylig åpnet et hotell like bortenfor og kunne tilby oss et rom der for den samme prisen 15 dollar. Hotellet var kjempefint og hadde åpnet for bare en uke siden. De hadde et lite badebasseng og rommene var veldig fine. Etter en dusj krøyp vi i seng siden vi skulle få med oss Ankor Wat templene ved soloppgang dagen etter (neida, her ligger vi ikke på latsiden)

Morgenen kom og vi fikk oss en tuk tuk med sjåfør til å kjøre oss rundt Ankor templene hele dagen. Det var flere turister ute for å se den flotte soloppgangen, men det var ingen kø. Om man skulle ha en lamineringsmaskin på innerlomma og laminere billetten så må man kjøpe ny billett da dette er strengt forbudt! Det kan vanskelig beskrives, atmosfæren rundt Ankor. Det sies at det bodde over en million mennesker her da det kun bodde 30 000 i Paris. Det sier jo litt om hvor stort det er. Vi spiste både frokost og lunsj i området her mens vi fartet med tuk tuk fra tempel til tempel. Varmen er temmelig overvelmende så vi lengtet etterhvert etter en dukkert i bassenget på hotellet.

Siem Reap er en liten og hyggelig by som i grunn bare har Ankor Wat som attraksjon. Det er koselig å gå i gatene og titte på livet, men store andre utflukter finnes ikke som vi kunne se i allefall. Tidlig igjen morgenen etter dagen i Ankor dro vi tilbake med buss til Phnom Penh.

Det finnes ikke taxi i denne byen så tuk tuk er det eneste fremkomstfartøyet vi kunne benytte oss av. Vi fant et hostell som var helt greit, ikke skikkelig reint, hard seng, men det var i allefall et rom. Det viste seg fort at hostellet hadde litt problemer, air conditionanlegget var ikke så velfungerende så kjøling var det lite av (og ja, det trengte vi) i tillegg gikk strømmen stadig vekk og kom tilbake etter 10 min eller 30 min. alt ettersom de gadd å skru det på igjen. Vi så for oss noen lange dager på et trøttsomt hostell. Espen traff en engelskmann i resepsjonen som kunne anbefale et annet hotell rett i nærheten. Det tok ca. 5 minutter så var vi ute av hostellet på leting etter nytt hotell. Der var det renere, mykere seng og et velfungerende air conditionanlegg.

Plutselig kom Espen på at vi hadde glemt igjen GPS trackeren vår på bussen og vi ble frustrerte et øyeblikk før vi satte nesa mot busskontoret for å kanskje spore den opp. Vi forklarte i det vide og det brede,tegnet og pekte. Vi fikk titte i bussen også siden de vasket ut av den når vi kom, men nei, ingen svart liten klump. Vi forklarte at den faktisk ikke kan brukes til noe fornuftig og at den bare hadde informasjon om hvor vi hadde vært på turen vår. Vi sa vi ville betale de mange dollar hvis de fant den, men den var som sunket i jorden. Det er klart at de som vasket ut av bussen har tatt den fordi de tror de kan selge eller bruke en elektronisk duppeditt. Men de veit jo ikke en gang hva GPS er så hva i alle verdens dager skal de med den?! Ahh.. Blir frustrert av sånt. De søte så barna på utsiden av porten lette igjennom søppla for oss også i håp om å tjene penger, men de fant ingen svart liten boks. En gjennomsnittlig dagslønn i Kambodsja er på ca 1 dollar og vi kunne godt ha betalt 20 dollar eller mer. Skulle tro at man ville tjene en månedslønn på en duppeditt man ikke visste hva var, men så feil kan man altså ta.

Det er en ganske møkkete by, men det er vi jo vant til. Kom ikke å si at det er problemer med turister som forsøppler verden, vi har ikke tall på hvor namge ganger vi har lett etter søpplekasser og sett de lokale kaste ting rett ned der se står eller går. Uansett så har vi sett Royal Palace og Silver Pagoda, det er der hvor kongen holdt hus før, det var noen  offisielle haller og hager vi fikk se og noen templer hvor det er av med sko, hatter osv. Når man skal inn på området så må man ha på seg klær til knærne og dekke til skuldrene og det er vi jo vant til. Men det som var litt spesiellt var at de ikke tillot sjal over skuldrene, det måtte være genser. Jeg trodde jo at når Paven tillater det i Vatikanet så gjør vel alle det, men så feil kan man altså ta. Silver Pagoda er også inne på området hvor det er en hall med sølvgulv. Her er det også en utstilling med masse gull og sølvutsmykninger fra kongeriket. Ikke veldig spennende altså, men nå har vi vært der.

Killing Fields var en av de stedene jeg hadde mest lyst til å se i Kambodsja med unntak av Ankor selvfølgelig. Det var her Røde Khmer tok livet av millioner av mennesker fra midten av 1975 til desember 1978. Her var det 129 massegraver som vi gikk rundt og tittet på. Det er en skole like ved og lyden av barn som leker er en så strek kontrast til det man ser ved massegravene. Det var plakater og tekster rund området så fikk en anelse av hvordan de hadde holdt det skjult for folk som bodde i nærheten. Et stort tre nær hvor henrettelsene ble gjort skjulte en stor høyttaler som skulle overdøve jamringen til de livredde offrene som ennå var i live. Det er også et stort glassmonument midt på området hvor det ligger hodeskaller fra omtrent 9000 mennesker, på noen kan man se at de ble torturert. De er også sortert etter alder, 15-18, 18-20, 20-24, 40, 50, 60. Noen massegraver er markert med ‘ 155 kvinner’ ‘164 hodeløse’  Det er bare helt utrolig grusomt og det er jo ikke lenge siden heller.

Det er mye fattigdom i Kambodsja og tiggere er det nok av, det er ikke noe hyggelig å bli fotfulgt av barn på gata som spør om du kan kjøpe sko til de, eller en skrivebok fordi de vil gå på skole. Det er også en del barnehjem i byen som man kan besøke og ta med gaver til. Man vil gjerne hjelpe de, men gi penger til de som tigger er ikke veien å gå. Takket være Lonely Planet boka vår fant vi en resturant som har ungdommer som lærer å lage mat og jobbe som servitører. Vi spiste her en kveld og ble veldig imponert, det er den fineste resturanten vi har vært på. Det var rent og pent, god lokal mat og veldig god service. Det var så visst ikke det billigste stedet vi har spist på, men det var heller ikke poenget. Det føles det godt å hjelpe til litt i allefall.

Jeg har fått et sår på innsiden av underleppa etter at jeg har bitt meg noen ganger, så nå har det blitt et nydelig stort munnskoll. Det gjør det vondt å spise, drikke og smile så det er litt vanskelig å finne mat som er mulig å få i seg uten de største smertene. Det er en liten utfordring ettersom spicy mat er en ganske stor del av menyen her. Så dette er da den 3. ufrivillige slankekuren jeg er på. Den 1. var da å spise nuddelsuppe i Hong Kong med pinner (vanskelig, men blir lettere med litt trening) den 2. var den nydelige kuren med Imodium i Hoi An i Vietnam hvor mat på mange måter ikke var fristende. Men som de andre gangene så går dette over også bare etter en stund.

Til flyplassen i Phnom Penh kjørte vi igjen tuk tuk og over fartsdumpene var det en opplevelse. Innsjekking okay, men man merker at de ligger noen år etter oss når koffertene ikke går på rullebånd. Inne på flyplassen kjøpte vi en sjokolade til 5 dollar! det er noe feil med det når vi betalte 4 dollar for tuk tuken til flyplassen, men men. Jeg var litt spent på flyturen altså, men det gikk veldig fint etter at vi fikk terget opp en gal engelskmann på flyet som satt i setet mitt. Det var en rimelig kort flytur men landingen gikk fint, piloten klarte det til og med på første forsøk. Ikke dårlig bare det.