Espen og Idas reiseblogg

Hei igjen, lenge siden sist. Nå har vi kommet til Jakarta og vært her en stund, men det var på hengende håret. Flyet vårt fra Bangkok gikk ikke før på kvelden så dagen brukte vi på å rusle rund i byen. Vi var innom sør-øst asias største akvarium og tittet på det som vi kan finne under vann her i denne delen av verden. Det var en god stund til vi skulle hente baggasjen på hotellet så vi spiste litt mat og kostet på oss en donut til dessert. Når vi så skulle finne en taxi så hadde vi bestemt oss for å være kresne, for det er sånn at  noen bruket meter og andre gidder ikke, de synes det er for billig. På vår jakt etter en meter-taxi fant vi både en og to, men de ville kun bruke meter til hotellet og ikke fra hotellet og til flyplassen. Det er altså helt greit for de å bruke meter når det passer dem selv, så med en litt streng stemme sa  jeg ‘ Either you use your meter all the way, or we’re walking out right now’ Vi gikk da ut.Siden vi fortsatt hadde god tid lette vi enda en liten stund før vi fant vår taxi-mann som var villig til å bruke meteret hele veien. Vi satte oss gladelig inn i taxien og kjørte noen kvartaler før dat sa stopp. Trafikk-kaos er en strek underdrivelse, vi sto og ventet ved et rødt lys i et kryss i 10 minutter. Da hadde vi plutselig ikke så god tid lengre. Espen ble litt stressa og sa at hotellet er ikke så langt unna så hvis vi går i den riktige retningen så kunne vi finne en ny taxi nærmere og utenfor kaoset. Vi hadde bare et lite problem, vi hadde ikke kart (vi skulle jo ta taxi) og vi hadde kun en skyskraper og navigere etter (de er også kliss like på alle 4 sidene så var vi på den rette siden da?)

Jeg vet ikke om jeg klarer å lage det rette bildet for dere, men jeg skal prøve. Det er rett over 30, varme, trykkende grader og lufta står helt stille. Sola steiker og du er i ferd med å bli veldig stressa. Det er en helt fremmed by og du skal finne hotellet ditt for så å komme deg til flyplassen. Du går fort, jogger og småløper om hverandre, men som i de fleste andre byer så er du ikke alene. Du må snike deg i mellom mennesker som enten kommer i mot deg eller skal samme vei, men uansett så er de i veien. Det er små barn som griner, vimsete shoppere, treige, gamle damer og late middelaldrene menn som går og patter på sigarettsneipen sin. Vi “løper” og “løper” (Espen går fort, Ida småløper etter), men ingen taxi vil kjøre oss fordi det er jo “traffic-jam”, jo takk vi vet det, men vi skulle ha dratt mot flyplassen for en halvtime siden! Sola steiker fortsatt og svetten renner, håpet om å sitte på et fly ren og stink-fri svinner. Egentlig så svinner håpet om å sitte på et fly i det hele tatt, men det sier vi ikke høyt.

Vi fortsetter å “løpe” og er rimelig sikre på at vi er på rett vei. Vi snakker med en taxisjåfør, men han skulle ha latterlig mye penger for å bare kjøre oss til hotellet. Vi takker nei og skal til å fortsette da han sier at vi går i feil rettning. Vi snur og tar til venstre etter hans anbefaling og håper på det beste. Vi finner en taxi etter enda mer “løping” og han kjører oss til hotellet som faktisk var i samme rettning.

Helstressa flyr vi inn på det fancy hotellet vårt som huggærne høner og finner baggasjen vår. Hotell-folka finner en meter taxi til oss kjapt som skulle kjøre oss til flyplassen. Når vi kommer inn i taxien finner vi fort ut at neida, han ville jo ikke bruke meter. Kun 15-20 meter fra hotellet er dette og Espen lukker fort opp døra i fart for å gå ut ‘okay, okay’ sier han i en litt spak stemme og trykker på meter-knappen. Vi var da altså på vei til flyplassen over en time forseint ute. Vi hadde ikke så mange bath (penger) igjen så vi var nødt til å ta ut penger når vi kom til flyplassen. Taxisjåføren vår viste seg å være ganske lei seg og rett og slett ganske vondbråten for at vi var litt harde i forhhandlingene i starten. Vi hadde ikke rare tålmodigheten heller, det skal sies, vi var i ferd med å miste flyet, hvem har da mye  tålmodighet til overs? Han sier at vi turister har aldri nok penger, vi betaler og betaler rundt. Hoteller, butikker, turer, men ikke til taxi og vi gir aldri tips til taxisjåførene. Jeg liker å tenke på meg selv som en tålmodig sjel, men mannen hadde nettopp trykket på mine magiske irritasjonsknapper på gebråkent engelsk og jeg var sint og stressa fra før, han ba om det. Jeg kjefta og smellte tilbake om at jo, du, bare så du veit det så vi har faktisk penger til å betale deg og vi har gitt tips til ALLE taxisjåførene vi har kjørt med så dette vet du ingenting om. Dessuten så nekter dere å bruke meter og tar latterlig høye priser for bare en kort tur. Det er slett ikke turistvennlig og det  er frustrerende å måtte prute på alt og ingenting hele tiden! jeg angret bittelitt etterpå, men ikke så mye, som sagt, han ba om det. Han ble stille en lang stund, men han skjønnte at vi hadde det travelt og kjørte fort på motorveien. Nærmere flyplassen begynte han å si at han hadde kjørt folk til flyplassen gratis før fordi de hadde brukt opp alle pengene sine og at han godt kunne gjøre det med oss også. For han var snill maste han om og han gjorde godt mot alle for han var buddist og da var han snill mot alle, bla bla. Vi forklarte jo at det ikke var det  som var saken, vi hadde penger, bare ikke nok cash i bath. Han skulle egentlig ha 300 bath for kjøringa, men når vi kom fram spurte vi, om det var okay for han at han fikk 20 dollar i stedenfor. På den måten ville det bli mye dyrere for oss, men vi hadde dårlig tid og slapp å finne minibanken. 20 dollar tilsvarer ca 700 bath og når vi fikk overbevist han om det ble han jammen glad, jeg vil kanskje strekke meg til å si lykkelig. Espen fikk en stor klem og jeg fikk telefonnummeret hans så vi kunne ringe han neste gang vi var i Thailand.

Har du noen gang sett de snodige menneskene som løper på flyplassen? Ja, nå var vi en av de. Svette, curry-hvitløk-stinkende kastet vi oss mot innsjekkingsskranken og fikk sendt fra oss baggasjen. Siden jeg hadde shoppet i Jewlary Store så ville jeg ha tilbake sånn tax-refund, vi rakk det også, men ingen shopping i selve tax-freen da, men vi var glede likevel. Espen byttet skjorte på vei inn mot gaten så han fikk byttet på lukta litt.

Vi sank sammen på flysetene våre tørste og udreglige, men vi var der. På flyet endelig! Vi rakk det! Det er lenge siden vi har hatt  en sånn treningsøkt og den donuten vi spiste til dessert rakk neppe å feste seg på sideflesket

Bare en ting sto igjen, vi ville ha noe å drikke. Flyvertinna kom og jeg spurte om vi kunne betale med amerikanske dollar fordi vi hadde jo ikke mer bath igjen, men nei, det kunne vi ikke. Espen ble litt bråsint, men jeg reddet situasjonen ved å spørre veldig pent en annen flyvertinne. Hun sa at vi godt kunne betale med dollar, men de hadde ikke mer vann igjen så vi fikk vann i kopper gratis

Vi var på vei, hadde slukket tørsten og kunne endelig slappe av på stø kurs mot nytt land og ny by.