Espen og Idas reiseblogg

Vi har nå vært på sykehus 3 ganger så det synes jeg krever et eget blogginnlegg.

Vi har begynt å lære litt indonesisk og de lokale blir så glad når vi prøver å si noe på deres språk. Det er ikke så vanskelig fordi lydene er neste som lydene vi har på norsk. Vi har fått god hjelp av Maya og i tillegg har vi kjøpt en liten bok som hjelper oss med masse. Nå kan vi si ‘god morgen’ ‘god kveld’ telle til 10 og ‘ jeg har vondt i øret’ og ‘jeg har vondt i magen’ og selvfølgelig sykehus (Rumah Sakit)

1. Det første sykehus besøket var i Jakarta. Espen har hatt en propp i øret en stund og det var litt ubehagelig. Han hørte dårlig og prøvde å stappe q-tips inn, men som vi alle vet er jo ikke det bra. Man blir jo litt desperat etter hvert, men hva man gjør med q-tips er å hardstappe voksen inni øret og det blir bare værre.

   Så vi kom til et fint sykehus og spørte etter en lege fordi Espen hadde ‘kuping sakit’ (les; vondt i øret) Vi ventet i kanskje 20 minutter og kom inn til en øre, nese, hals spesialist. En artig, blid dame i hijab. I rommet var det to monitorer så når hun stakk et bittelite kamera inn i øret hans så vi alt på tven. Ganske fasinerende og ganske rett så var det en propp i øret, faktisk begge ørene. Lege dama lo hele tiden og sa ‘ try to clean ear? not try to clean ear!’ så stakk ho inn en lang, tynn støvsuger aktig greie for å suge ut voksen i øret. Øret var litt hovent og irritert etter at han godeste hadde lekt litt med q-tips så støvsugingen føltes ikke særlig godt. Når Espen rynket litt på nesa under ‘ øre-blowjoben’ lo lege dama og sa ‘ pain? Ha ha ha pain?’ Det virkes som at ho koste seg i allefall Hun fikk ikke ut alt i øret med støvsugeren så hun skyllte øret etterpå så det ble helt skinnende rent (vi så det på tven) restene fra ørevoksen de skyllte ut kom ned i et pussbekken som sykepleieren gladelig viste meg. Jeg tror hun synes det var fasinerende, Espen synes det var mest ekkelt. Ho sa at øret var irritert og hvis det gjorde vondt dagen etter skulle han ta en antibiotikakur som han fikk resept på. En dagen etter kunne ikke Espen føle noe ubehag, det var bare behagelig å høre igjen uten noe piping i øret.

   Jeg sa at det kanskje ikke var så lurt å putte hodet under vann i bassenget på et par dager før riftene inni øret var grodd helt, men jeg fikk igrunn ikke noen stor respons på det. Den som hoppa rett i bassenget dagen etter var Espen. Det gikk greit det helt til vi kom til Bali.

2. Andre dagen på Bali bar det avgårde på rumah sakit igjen. Espen forstår nå hvorfor små barn gråter når de har ørebetennelse. Dette sykehuset var ikke like fancy med kamera titting i øret, men de sjekket om Espen hadde puls, blodtrykk, temperatur og hele smæla før de titta inn i øret! Rart, det var jo øret han hadde vondt i, logisk å se der først? Så Espen fikk øredråper og smertestillende som skulle dempe hevelsen i øret. Det var fortsatt ganske vodt i et par dager etter det, men det værste var at han ikke fikk lov å svømme eller ha vann i øret. Jeg måtte bistå med hårvask og øredrypping morgen og kveld, men det gikk jo greit. Det som var litt synd var at han ikke kunne bade. Jeg hadde nemlig tenkt til at han skulle lære å surfe Men det kom seg til vi kom til Gili Islands da for der snorklet vi litt.
3. En kveld vi satt på Gili Islands og spiste middag ble halsen min litt sår og rar, men vi kunne ikke se noe på den. Dagen etter haddde det hovna litt opp og blitt to små blemmer. Utover dagen ble de blemmene større og litt gulaktig. Neste dag hadde de blitt enda større og til og med litt grønnnaktig. Enda så fint det er med to grønne blemmer på halsen så lurte jeg jo litt på hva det kunne komme av så vi (les; Espen) bestemte at når vi kom tilbake til Bali skulle vi ta en liten tur til rumah sakit igjen. Og så vi gjorde, jeg fikk en kjempe hyggelig lege som tittet og så og kom frem til at det bare var en infeksjon som jeg fikk en krem mot. Når det var fastsatt så lurte ho på om det var noe annet ho kunne hjelpe til med. Jøsses, det er noe ennet enn i Norge hvor du knapt blir sett på og satt på gangen igjen så fort du har kommet inn. Så jeg spurte hva ho trodde om et annet utslett jeg har og om det munnskollet som gikk bort, men som kom snikende tilbake igjen på Gili. Jeg fikk to kremer for munnskollet og for de fine grønne (nå også veskende) blemmene og supervitaminer som skal bygge opp immunforsvaret så jeg ikke får så mye munnskoll igjen. Helt til slutt fikk jeg ho til å titte inn i øra mine for å se om de også var tette fordi Espen klager på at jeg er døv innimelom. Men neida lege dama titta og sa ‘ it is nothing here’, det er flere måter å ta den komentaren på når noen titter inn i øret ditt, men jeg velger å ta det som positivt i denne sammenhengen. Så da ble det ingen ‘blow job’ på meg, men det går greit

Det har vært nok sykehus synes vi, men det har heldigvis ikke vært noe alvorlig så vi er fornøyde likevel. Vi håper bare nå at vi slipper flere besøk.