Espen og Idas reiseblogg

Da vi skulle sjekke ut fra hotellet vårt på Bali den morgenen vi dro til Gili, satt det bare en gammel mann i resepsjonen og drakk kaffe. Resepsjonen åpnet nemlig ikke før klokka 7 og vi skulle bli hentet mellon 6.30 og 7 så vi hadde visst fått et lite problem. Den gamle mannen visste ikke hvordan man sjekker ut mennesker så han sto bare å klødde seg i hodet. Det var fortsatt ikke en sjel å se når klokka var kvart på 7, selv ikke på kjøkkenet enda frokosten starter fra 7. De har en litt mer piano livstil på Bali og det er fint det, men vi trodde jo at resepsjonen var åpen hele tiden. I alle små møkka hoteller/hosteller vi har vært på er det bestandig en stakkar som sover på en tynn madrass bak skranken, eller så bor de der med familien sin så dette var nytt for oss. Klokka ble ti på 7 og det kom endelig et menneske som kunne sjekke oss ut, men det tok sin tid for ho måtte kryss sjekke alle kvitteringer fra drinker, mat og spa behandlinger. Når dama endelig var ferdig hadde bussen kommet og vi kunne gå rett inn på bussen.

Vi kjørte rundt og plukka opp litt flere folk før vi endelig var på vei mot havna. Nok en gang hadde vi blitt tildelt en bussjåfør med litt annet syn på trafikken enn det vi har. Det var for å si det pent en meget spennende kjøretur med forbikjøringer i svinger, med imotkommende biler (litt liten klaring). I en av forbikjøringene lå sjåføren vår halveis over den gulestripa, PANG! Så gikk ytterspeilet i ca. 4532 knas. Jeg skvatt så jeg antagelig hoppa 5 cm i setet og fikk ikke sagt et ord på nesten 2 minutter av bare sjokket. Bussjåføren derimot så ut til å være vant med fenomenet, ved neste stopp rettet han ut restene (viktig). Vi var glade (nok en gang) for å komme hele fram til havna hvor vi raskt tok båten til Gili Trawangan.

Gili Trawangan er den største av de 3 Gili øyene og blir regnet som den øya med flest turister, mest fart og party. Vi rakk nesten ikke å komme av båten før vi gladelig ble tilbudt ”medisin”. Det ble ikke den siste gangen. Øyene reklamerer med; no cars, no police, no dogs, så her er det fritt frem. Er du uheldig og blir frastjelt noe eller lignende må du gå inn til landsbyen og snakke med ‘Høvdingen’. Jada, vi er der lissom, og han vet antagelig om det meste som skjer. På denne øya er det flusst med steder å bo og cafeer som har plakater utenfor med skriften ; ‘We have boody fresh magic mushroom here’ Hyggelig det, men jeg ble litt skeptisk til å spise på disse stedene. Vil leide oss inn i en bungalow med utsikt mot stranda på et lite sted drevet av en muslimsk familie. På badet vårt (som forresten var utendørs, men med vegger) hadde vi en gekko som husdyr. Han var ikke av den lille søte typen, men ganske stor, grønn med røde prikker og utstående øyne. Ellers var bungalowen nydelig, en liten terrasse med utsikt mot stranden og havet. Vi ble boende et par netter, men vi ble mer nysgjerrig på de andre øyene som vi hørte var mye roligere. Vi ønsket et rolig sted, med fin strand uten masse turister og selgere.

Vi bestemte oss for å dra til Gili Air som er den minste av de 3 øyene. Den lokale båten som går fra strandkanten (man må vasse ut til leggen) tok oss raskt til det lille paradiset vi hadde drømt om. Øya er så liten at man kan gå rundt på 90 minutter og siden vi var utenfor turistsesongen var det ikke mange der utenom de lokale. Det er jo ikke biler eller andre fartøy med motor på øya så det eneste de har som fremkomstmiddel er hest og kjerre! Jada, men Espen er super allergisk så det var jo helt utelukket å la den stakkars lille ponnien kjøre oss noe sted, derimot måtte vi bruke apostlenes hester. Vi gikk rundt og titta på plasser å bo, og tok til slutt inn på det 3. stedet vi så på (i tro på at det antagelig var det beste stedet på øya) Det var et lite hus de kaller ‘ricebarn’ og det hadde en fin veranda med hengekøye, utemøbler inkludert seng med myggnett. Inne var det et soverom og et skrøpelig bad. Doen var ikke selv-nedskyllende så det sto en tønne ved siden av som det var meningen at men skulle ta vann fra og skylle ned manuelt. Jeg som har totalt skrekk for edderkopper kjente på meg at dette ikke var drømmestedet, det var ikke spesielt rent og det var edderkoppspinn overalt. Men det skulle vel gå greit, det var jo myggnetting der og uansett så kunne vi jo lete etter bedre steder senere. Og så vi gjorde, for når vi skulle legge oss (vi bestemte oss for å sove ute) var det hele 5 edderkopper på innsiden av myggnettingen. Godt at Espen ikke er redd for de sier jeg bare. Han tok bort alle sammen og edderkoppspinnet så jeg kunnne sove trygt. Vel, det var ikke den beste natten med søvn jeg har hatt, men det var hyggelig å våkne opp ute til soloppgangen.

Friske og raske gikk vi ned til stranda hvor de har små strand-bungalower (små oppbygde terrasser på stolper med tak) der er det puter å sitte på og et lavt bord så man sitter å spiser som japanerne. De hører til resturanten på hotellet (hvis man kan kalle det et hotell) så her spiste vi frokost og lå horisontalt stort sett alle dagene. Vi ble godt kjent med den ene kelneren der som heter Soup (ja, suppe på norsk) og han var kjempehyggelig og serverte oss drinker, lunsj, milkshake og is ettersom vi ville. Vi fikk også snakka litt indonesisk og lærte flere nye gloser. Den første dagen var selgerne veldig på for å selge noe. Dagene etter kunne de navnet vårt og ‘kjente’ oss så da satt de bare innom på veien for å slå av en prat. De lurte veldig på hvordan det var i Norge og hvor vi hadde reist. Alle selgerne hadde lisens for å dra til Gili Air for å selge ’skattene’ sine og alle var fra Lombok. Så hver morgen dro de fra landsbyen sin på Lombok for å selge perler, saronger, masker eller hva det måtte være for så å dra hjem igjen om kvelden.

Som jeg sa så fristet det i grunn å finne et annet sted å bo så vi gikk en tur for å jakte på ny bungalow. Vi var et godt stykke unna den nydelige resturanten vår på et sted de kalte Coconut Village, det var bedre enn der vi bodde første natta, rent og pent, men det var jo et godt stykke unna der vi ville tilbringe dagene. På vei tilbake til strand-bungalowen vår (ja, vi hadde en fast) stakk vi innom et dykkesenter som også har bungalower. Stedet er ganske fancy, med basseng og det hele (beregnet for dykkekurset) så vi trodde det var altfor dyrt. Men det var ikke så ille, det kostet ca 190 norske per natt og bungalowen var nydelig. En søt liten hageflekk foran med terrasse, rent soverom og et praktfullt utendørs bad. Det var en vanlig, vestlig do og en fin hvit vask i porselen. (rart hvordan ting som er vanlig hjemme plutselig blir så fint). Dusjveggen hadde støpt inn svarte, runde steiner og dusjhodet spylte ut noe som føltes som tropisk regn. Det finnes ikke ferskvann så det var saltvann i dusjen, det føles seigt og nydelig etter en uke

Denne plassen på jorda er vanskelig å beskrive. Det er helt klart den fineste og mest avslappende øya med nydelig, hvit sandstrand og azurblått hav. Vannet er så klart at man har sikt på mange meter. Dyrelivet er magisk med flyvefisk (veldig rart), skilpadder og delfiner. Dagene går med til å ligge rett ut på en solseng eller i en strand-bungalow, den eneste avgjørelsen du må gjøre i løpet av dagen er å bestemme deg for om du er sullten eller ikke, eller tørst eller ikke. I så fall vinke på Soup så han kan hente det du måtte ønske. Vi badet mange ganger om dagen og snorklet også siden vi leide snorkleutstyr for ca 20 norske per dag. På denne øya gikk strømmen uten noen særlig grunn fra tid til annen og det ser ut til at alle er vant med det. Også telefonlinja er fast ute 2,5-3 timers tid på kveldstid, skal du ringe noen da må du bare vente.

Andre dagen på øya dro vi på snorkletur i en båt med glassbunn så vi så under vann hele tiden i det klare vannet. På denne turen dro også 3 andre som vi ble kjent med. Ian fra England som var litt over gjennomsnittet glad i snorklig og hadde med seg undervannshus til kamera sitt. Han kjente Kelsey fra Canada som var engelsklærer på en skole utenfor Jakarta og Alyssa fra San Fransisco. Ho er kunstlærer på en skole for ikke så heldige barn i et skummelt strøk i storbyen. Denne båtturen bragte oss fra det ene fine snorklestedet til det andre og vi så både nemo-fisker, digre skilpadder og nydelige koraller. Vi stoppet på den mellomste Gili øya, Gili Meno for lunsj hvor vi også så et sted hvor de hadde baby-skilpadder. De ble godt tatt vare på i basseng der til de ble et år eller to og har større forutsetning for å klare seg ute i den skumle verden. De var kjempesøte og jeg hadde veldig lyst til å ha med meg en hjem (det kom vel neppe som et sjokk for dere). Det er rart å se så mye fisker og planter som man bare har i akvarium hjemme eller bare har sett på film.

Vi kom så godt overens med snorklegjengen og det er kjempehyggelig å treffe andre mennesker så vi bestemte oss for å spise middag sammen på kvelden. Vi hadde ikke klokke noen av oss så tiden ble satt til etter solnedgang. Det var en kjempehyggelig kveld med mye god mat og drikke. På denne resturanten spiste vi de fleste middagene våre og også her ble vi kjent med kelneren som hadde en utolig avslappet holdning (les: sløv) men var veldig hyggelig. Jobben hans var å servere gjestene, stå i baren, snorkle når han ville innimellom kundene og antagelig (etter oppførselen å dømme) røyke gress og spise magiske sopper. Vi ble sittende en stund utover kvelden og ettersom kelnerne bor i resturanten (dette er på stranda, ingenting er innendørs) bare gikk de å la seg i strand-bungalowene etter tur når de ble trøtte.

Ian og Kelsey dro videre dagen etter men Alyssa ble og vi holdt sammen de neste dagene til vi dro tilbake til Bali og hun stoppet en natt for å teste utelivet på Gili Trawangan før også hun dro videre til Bali. Det viste seg at vi hadde mye til felles og vi hadde hyggelig på stranda om dagen og testet ut de lokale fiskerettene til middag om kvelden. Vi gikk tur rundt øya og til Espens store fortvilelse var både Alyssa og jeg gale etter å plukke skjell langs strandkanten så han trodde vel antageligvis aldri at vi skulle komme frem. Det bør nevnes at sola hadde gått ned før vi kom tilbake og vi fikk god bruk for Maglighten Espen fikk av jobben sin før vi dro (den har også vært handy i mørke togkupeer og ymse andre plasser hvor strømmen har en tendens til å være fraværende fra tid til annen).
Så på avreisedagen ble Alyssa med oss til Gili Trawangan hvor vi spiste lunsj før vi måtte dra videre med Blue Water Express båten tilbake til Bali. Det var et trist farvel, men det kan jo hende vi sees igjen (kanskje det blir en ferie til vestkysten av USA?). Så vassa vi ut igjen da til båten for å sitte der å gynge (veldig ubehagelig) og vente på noen i nesten en time. Det gikk greit for jeg hadde tatt den magiske lille pilla som gjør at den maten jeg har spist ikke vil ut igjen når jeg kjører båt, men det var deilig å endelig begynne å kjøre fremover. Det viste seg at vi bare skulle en snartur til Lombok før vi dro til Bali. Ingen skjønte hvorfor, men det spilte jo ingen rolle. Det viste seg rett og slett at det var en av de som jobba på båten som skulle levere en brosjyre av et slag(!) og at ei jente skulle av. Men ho visste ikke at vi hadde kommet til Lombok når vi var der så når vi dro ut igjen skreik ho og sa at ho egentlig skulle gått av på Lombok. Jøsses, følg med da! Ho var jo lokal til og med, alle andre hadde fått med seg at vi var var på Lombok. Så da måtte vi snu og sette av det stakkars menneske da som ikke kjente igjen sin egen hjemplass.
Ut på havet det bar, vi så et par delfiner som lekte seg og hoppet i vannskorpa. Etter en stund ble kapteinen vår trøtt (det tar på å kjøre båt tydeligvis, å jobbe 2,5 timer i strekk blir nok for mye for en stakkar) så han la seg ned på en benk for å sove og lot den ene matrosen ta over skuta. Trøtt var det jammen flere som ble så Espen sovna han også. Båtturen varte og den rakk og mens noen sov og andre myste ut mot horisonten ble bølgene større og større. De var framdeles lange, men det var god sjø. Den unge og lovende matrosen som hadde styringa viste ingen tegn til å slippe gassen (30+ knop) og selv i de bølgene man absolutt burde slakke av litt. I flere bølger slo båten hardt nedi og plutselig var alle våkne igjen, Espen titta på meg og spurte hva som skjer. Hva skal man si, matrosen holder full pupp over hele dammen når han strengt tatt burde overlatt båtkjøringa til erfarne båtfolk. Etter at båten slo nedi våkna kapteinen og tok over styringa. Han hadde tydeligvis vært ute i vær før og vi fikk følelsen av at det kom til å gå fint. Espen titta på meg fra tid til annen og spurte går det bra? Som sagt så har jeg ikke så god mage på sjøen. Uten de magiske pillene denne gangen er det ikke sikkert det hadde gått så bra heller, men det gjorde det selv i ganske store bølger. Vi kom vel i land med litt svette håndflater, ellers bra (igjen med fare for å gjenta meg selv, veldig glad i tog!). Espen var stolt av meg etterpå

Det var bare en natt på Bali nå før vi skulle videre til Kuala Lumpur. Vi fikk sjekket inn på hotellet, tatt en ferskvannsdusj og vasket håret skikkelig, det føltes bedre enn du tror. Vi dro til sykehuset igjen, denne gangen med mine gul/grønne blemmer på halsen (som viste seg å være helt ufarlig, men rart) etter sykehusbesøket var det middag og er kjapp shoppingrunde. Jeg ville nemlig ha ny bikini til vi kom til Australia.

Dagen etter dro vi med fly til Kuala Lumpur.

P.S Vi feiret bursdagen til Sigrun 1. april med en flaske hvitvin … Mamma Mia, here we go again…