Espen og Idas reiseblogg

Vi dro fra Australia og var plutselig litt på vei hjem. Det sto igjen en liten pit-stopp i Kuala Lumpur (en natt) før vi skulle ha de siste to dagene i Hong Kong. I Kuala Lumpur (hvor vi har vært 2 ganger fra før begynte vi å bli kjent med flyplassen, dermed visste vi om et billig hotell rett ved rullebanen (akuratt som om det var positivt?!). Her fikk vi omtrent det minste rommet du kan tenke deg, de hadde trykka inn en seng og en lysbryter på veggen, stort mer var det rett og slett ikke plass til. Det var reint og fint og mye bedre enn å sove på en krakk utenfor flyplassen. Jeg som synes det er litt stas å se på fly lande og lette var litt i ekstase siden rullebanen gikk rett utenfor døra, du kommer antageligvis ikke nærmere en rullebane på lovlig vis, iallefall ikke i Norge. Men tror du det kom noen fly da? Neida! Jeg sto klar med kamera og greier og myste opp på himmelen, men ingen fly. Hvordan er det mulig da? Joda, vi lander nemlig på en annen terminal (billig varianten) og der går det vel antagelivis ikke så mange fly på kveldstid da. Den ‘ordentlige’ terminalen fikk flere fly, men den var jo et godt stykke unna så det fikk jeg jo ikke sett så godt. Så vi gikk for å legge oss og se en film på senga, midt i filmen hørte jeg en motordur. Jepp, et fly! Men jeg kunne jo ikke sprette ut der i bare trusa heller. Nei, nei, så fikk det være da. Selvfølgelig kom det flere fly iløpet av natta som vi hørte ganske godt (våknet i rolig frustrasjon), men da var det søvn som frista mest.

På flyet til Hong Kong så vi igjen en av flyvertinnene (/flyvert? Han er en han) som vi har reist med før så det var jo hyggelig. Ellers så har vi gledet oss til å komme tilbake hit fordi det er en by med systematisk kaos. Vi kjøpte igjen metro-kort for 3 dager og var klare for å sjekke inn på samme hotell som sist. Ikke fordi sengene var så gode (de er stein harde), men da slipper vi å utforske et helt nytt nabolag for de 2 dagene vi skal være her og kan bare gjøre som vi gjorde sist. Et hyggelig gjensyn må jeg si, det var artig å se igjen byen. Den første dagen har vi i grunn gått i de distriktene vi ikke rakk sist og det var antikk gata og ‘avenue of stars’. Antikk gata innebar masse trapper i bratt by-terreng så det var slitsomt et øyeblikk før vi så måtte gå ned igjen. På kvelden gikk vi nede ved havna på ‘avenue of stars’ hvor det er kjente kinesiske filmstjerner som har stjerner med navnet sitt på i bakken (som de har i Hollywood). Det eneste var jo bare at vi bare hadde hørt om en av de og det var Bruce Lee. Her kan man også se hele Hong Kong skyline og hver kveld klokka 8 har de et fantastisk lys og lydshow fra bygningene som varer i hele 15 minutter. Det blåste kjølig, men vi holdt ut og så hele showet sammen med mange andre både turister og lokale. Etterpå var det tid for middag og vi spiste på en australsk grill/bar. Espen bestilte biff og jeg bestilte kenguru (bare for å prøve noe nytt) kelneren spurte; ‘How would you like your kenguru, miss?’ det er jo fristende å si ‘jumpy’, men jeg ville jo egentlig ha den medium Men, kelneren kom straks sprettende tilbake for å si at de desverre ikke hadde kenguru den kvelden, men de hadde krokodille! Vel, jeg synes det var å trekke den eksotiske linja litt langt (i matveien) og dessuten så hørtes det litt seigt ut så det ble biff på meg også.

Dagen etter, altså siste dagen i Hong Kong valgte vi (mest jeg) å dra tibake til Ocean Park hvor vi var sist også. Vi fant nemlig ut at det var en stor del av parken vi ikke fikk med oss sist (fordi vi måtte ta en taubane dit) og der hadde de pandabjørner! Dessuten så kjøpte jeg neste en pandaveske forrige gang, men kom frem til at den hadde vært litt slitsom å drasse på hele veien i 3 måneder. Så vi kom oss dit igjen og hilste på de nydelige pandabjørnene. De var mye større en det jeg trodde for den ene var bare 4 cm lavere enn meg og veide 115 kilo. Jeg fikk handla pandaveska også, så da var dagen fullkommen. Det begynte å regne så Espen fikk desverre ikke tatt den berg og dalbanen han hadde lyst til, men vi tok tømmerrenna i steden (den blir ikke stengt selv om det regner). Så vi ble enda våtere enn vi var fra før av, men nå hadde vi i allefall på oss de spreke regn-ponchene vi kjøpte før vi dro. De er av tynn plastikk og er lett gjennomsiktige. Min er rød og Espen sin er gul. Den var ganske praktisk rundt i parken, men alle andre hadde paraply og det er farlige våpen i hensynsløse menneskers hender så vi hadde flere nær-øyeutstikkende opplevelser.
Når vi kom tilbake til byen igjen og skulle gå fra metroen til hotellet tok vi igjen på oss de spreke ponchene. Jeg gikk først i min flotte røde, gjennomsiktige prakt, mens Espen kom hakk i hjæl i sin nesten selvlysende gule. Plutselig sier Espen; ‘Jeg syns det er så mange som ser på deg jeg, Ida.’ Men etter litt nøyere ettertanke så er det vel kanskje oss de ser på? Gale, hvite mennesker i skjorts, sandaler og nå med selvlysende, store plastikkposer tredd nedover hele seg. Ikke rart at de stirrer vettu, men nå er vi jo vant til det og jeg tar det som et kompliment. Det er jo fordi jeg er hvit (nå er jeg i mine øye brun), har blå øyne og lyst hår.

Vel fremme på hotellet sitter jeg å skriver dette mens Espen tørker klærne våre med hårføneren (jeg har en filmsnutt av dette), han mener selvfølgelig at å tørke klær med hårføner er min jobb, men jeg synes han gjør en utmerket jobb helt alene

Så i morgen bærer det hjem. Jeg har forstått det sånn at mødrene venter veldig på det og det er jo hyggelig. Jeg som er av den reisende typen vil aldri reise hjem fra noen ferie og skulle ønske på flere måter at vi nå var halvveis og hadde 3 måneder igjen, eller 6 måneder Espen er ikke fullt så ivrig. Men på veldig mange måter så starter er nytt liv hjemme, jeg har fått ny jobb som frisør på Jessheim (fortsatt Nikita) som blir veldig spennende. Jeg gleder meg jo til å komme tilbake å jobbe igjen også. Vi skal flytte og kjøpe leilighet, gjeld er litt skummelt, store røde tall i minus på nettbanken, men vi skal jo alle dit, bare å hoppe i det. Espen er spent på nye prosjekter i sin jobb og gleder seg til hverdagen med kortere vei å pendle til jobb.

Vi har ikke savnet mye hjemmefra når vi har vært ute i den store verden (når vi ikke tenker på familie, venner og mine kjære kunder så klart), men innimellom har vi kommet på noe som hadde vært himmelsk der og da. Espen sa her om dagen at han savner å drikke vann fra springen, når man er tørst så er det alltid noe å drikke. Vi har savnet sånne godteri jordbær med sukker på (det har vi snakka en del om). Jeg har savnet mye sjokolade og som sjokoholiker har jeg av og til hatt litt utfordring med å dekke behovet. Det er ikke overalt det er lett å finne god sjokolade og når du har finni den så har den en tendens til å smelte hvis du ikke legger den et sted hvor varmen ikke dreper den. Så når jeg har finni sjokolade har jeg kjøpt et par stykker for å hamstre litt, spare på de så jeg kan spise en når jeg bare MÅ ha sjokolade. Må si at norsk sjokolade skal bli bra. I Australia var ikke dette noe problem, der var masse god sjokolade som var lett å få tak i. Plutselig helt uten grunn og fikk jeg lyst på jæger i Vietnam et sted, men det var ingen jæger i sikte i hele Asia, behovet ble dekket når vi kom til Aussie Ellers på mat og pålegg fronten så savner vi litt følelsen av at du veit hva du får når du skal kjøpe/spise det. Vi har jo hatt noen overraskelser, men det er sånn det er på tur. Det skal bli godt med norsk brød og norsk melk, there’s nothing like it!